Verdensdagen for psykisk helse

 

Raushet

 
 
I dag, 10.oktober, er det verdensdagen for psykisk helse. Og i den forbindelse vil jeg gjerne dele litt av min egen psykiske helse, som handler vel så mye om friluftsliv. Jeg kjenner hjertepumpa gå litt ekstra hardt når jeg deler dette, fordi det er utrolig personlig. Men akkurat i dag føler jeg for å dele mitt forhold til friluftsliv og hvordan jeg egentlig kom hit.
 
For noen år tilbake satt jeg i en leilighet helt alene. Det meste var ganske mørkt, og dagene bestod i å sitte i sofaen og se på de nakne trærne utenfor vinduet som hadde mistet alle de fine høst-bladene sine. Det første jeg tenkte når jeg våknet om morgenen, var at jeg håpet på det snart skulle bli kveld så jeg kunne legge meg igjen.
 
Jeg prøvde iherdig å få ferdig førskolelærerutdanningen, og det hjalp lite at vi nesten ikke hadde undervisning det siste semesteret, og ingen jobb ved siden av studiene. Jeg trengte ikke å gå ut døra. Kroppen var ganske tom, og jeg hadde en mørk følelse inni meg som egentlig hadde fulgt meg helt siden ungdomsskolen, men kun tittet innom med jevne mellomrom. Nå ble den ikke borte igjen. Jeg tror ikke jeg helt visste hvem jeg var, hva jeg ville drive med, hvem jeg ville være med. 
 
Veien oppover var ekstremt lang og bratt. Hvert steg var blytungt. Akkurat som en fjelltur. Men jeg fikk en jobb som vikar i barnehage, og begynte etter hvert å trene. Jobben i barnehagen ga meg masse liv. Barn har alltid gitt meg liv. Årets tema for verdensdagen for psykisk helse er raushet. Det gir meg ekstremt mye å gi noe til andre. Å være der for et barn som har fått skrubbsår, være med å leke, megle i krangler, kile barnet under føttene mens jeg skifter bleie. Være tilstede for andre under gleder og sorger. Det ga meg utrolig mye glede også. Det å lære barn at vonde følelser også er greit, gjorde at jeg lærte det selv også. Det er lov å ha det litt kjipt noen ganger, det er lov å bli sint. Også er det veldig godt å le. Den mørke følelsen begynte å slippe litt. 
 
Over til friluftsliv, så ble nok dette den aller største vendingen for meg. Jeg tenkte ikke så mye, men bare gjorde det, og meldte meg inn i DNT – Den Norske Turistforeningen. Rett på hundekjøringstur. Jeg har egentlig aldri vært veldig komfortabel med å være med på et sånt type arrangement uten noen jeg kjenner, men som sagt så tenkte jeg ikke så mye. Jeg tror det bare var en overlevelses-mekanisme. Jeg må bare gjøre det. Og fy søren så gøy det var! Ikke nok med det, jeg meldte meg på DNT ung´s  creme de la creme – basecamp. En uke på Tungestølen langt borte på vestlandet. Nok en gang alene. Og der skjedde det bare noe helt merkelig. Nesten hele uka var det regn, men det gjorde meg absolutt ingenting. Jeg var bare verdens mest lykkeligste menneske der jeg fikk prøve klatring ute, brevandring, isklatring, multisport-løyper i iskald bre-gjørme, kanopadling, og ha det gøy med rundt 50 andre koselige tur-mennesker. Jeg pusha meg selv til å gjøre ting jeg aldri ellers ville turt å gjøre. 
 
Så fort jeg kom hjem, kjøpte jeg meg telt og masse annet tur-utstyr. Endelig hadde jeg funnet min greie, noe jeg følte jeg mestret. Jeg fikk ferdig utdanningen med glans, og fikk jobb som pedagogisk leder i barnehage. Og kastet meg ut i enda en utfordring. Gjennom DNT fikk jeg mange venner som bodde i Oslo. “Oslo? Nei, skal aldri flytte dit”, hadde jeg sagt lenge. Men så ble det noen turer inn til byen, og jeg så plutselig at Oslo var så mye mer enn bare Karl Johan. Man kunne jo dra på tur her. Siden jeg plutselig hadde flere venner i Oslo enn på Hedmarken, var valget enkelt. Jeg fikk meg jobb i barnehage, og flyttet inn til storbyen. 
 
Oslo har også gitt meg mye. Det har gitt meg verdens beste venner, og verdens flotteste kjæreste og samboer. Jeg har fått folk rundt meg jeg kan dele med, oppturer og nedturer. Jeg kan ringe vennene mine når ting er kjipt. Jeg kan fortelle det til kjæresten min, og ender opp i latterkrampe fordi han alltid får meg til å smile. 
 
Friluftsliv vil alltid være en stor del av meg, fordi det var det å dra ut på tur som var mitt store vendepunkt i livet. Det å gå en fjelltur er akkurat som livet selv – det er så sinnsykt tungt i oppoverbakkene, men på toppen får man den sykeste utsikten, og gleden tar over all smerte. Men det er ikke alltid en dans på roser det heller. Mørket kan fortsatt komme og gå. Noen dager vil jeg på tur, men klarer ikke. Folk sier: du som er så mye på tur… Jeg er ikke SÅ mye på tur. Men jeg prøver, og skal fortsette å prøve. 
 
Det å være raus er for meg å være der for andre, men også for seg selv. Være like god mot seg selv som man er med andre. Og jeg kjenner å inderlig godt hvor godt jeg har det med meg selv når jeg får være god mot andre. I dag studerer jeg igjen, og har valgt veien videre fra barnehage til barnevern. For det som ga meg aller mest ved å jobbe i barnehage, var å gi litt ekstra til de som trengte det mest. 
 
Vær der for andre, og vær der for deg selv. Vær raus! 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s